Sammen for Hammerfest!
Recovered Content - Historien om Hammerfest byvåpen

Historien om Hammerfest byvåpen

- Av Hans Edv. Bentsen -

Hammerfest fikk bystatus i 1789, men hadde ennå i 1938 ikke et offisielt godkjent byvåpen. Riktignok hadde man siden 1890 benyttet i ordførerens segl og stempel et motiv med en ishavsjakt med Nordkapp og midnattssol, og samme motiv brukte kemneren i sitt stempel i mellomkrigstiden. Men ingen hadde gjort noe for å løse problemet før prost Jørgen Sivertsen tok opp saken i 1936.

I 1934 vedtok formannskapet at prost Sivertsen skulle få oppdraget med å skrive Hammerfest bys historie som det var meningen skulle foreligge ferdig til byens 150 års jubileum i 1939. I forbindelse med dette arbeidet tok Sivertsen i 1936 opp med formannskapet at Hammerfest burde få sitt eget offisielt godkjente byvåpen.

Lærer Ole Valle, som bl.a. var en meget dyktig tegnelærer på folkeskolen, fikk oppdraget med å rentegne motivet med Nordkapp og ishavsjakten som hadde vært benyttet i 50 år. Valles utkast ble sendt til Riksarkivet til uttalelse om hvorvidt motivet kunne bli godkjent som byvåpen for Hammerfest.

Riksantikvaren svarte omgående at slik godkjenning ikke kunne påregnes. Motivet var ikke av heraldisk karakter, dessuten hadde allerede flere byer en båt i sine byvåpen. Han foreslo i stedet en isbjørn eller tre hvalross som motiv.


Det kom også en uttalelse fra Kjelvik herredsstyre (nå Nordkapp kommune) som i møte den 8. april 1938 vedtok en skarp protest mot at Hammerfest fikk benytte Nordappmotivet i sitt byvåpen.


Saken ble behandlet i bystyremøte den 3. mai 1938. Fortsatt var det Nordkappmotivet som enstemmig vant fram, hvoretter forslaget igjen ble oversendt Riksarkivet med den begrunnelse at motivet hadde vært benyttet i over 50 år og var godt innarbeidet og kjent. Riksantikvaren sto på sitt tidligere standpunkt og avslo på nytt å godkjenne motivet.


For andre gang ble saken tatt opp til debatt i bystyremøte den 20. juni 1938. Til dette møtet hadde lærer Ole Valle tegnet 3 forslag. Det var motiver med isbjørnen, med meridianstøtta og med tre hvalross.


Bystyret vendte da om og gjorde sitt endelige – og enstemmige – vedtak: Motivet skulle være en sølv isbjørn på rød bunn.


”(…) Når valget falt på isbjørnen”,
sier Ole Valle i brev av 17. januar 1939 til ordføreren, ”så er det som erindring om Hammerfest bys lange tradisjon som ishavsby. Det er også som erindring om den første levende isbjørnen som ble fanget i 1795 av brødrene Buchs fangstskute som dette året var på fangst under Spitsbergen.”


Det hører med til historien at Valle tegnet over 40 skisser av motivet før han fant fram til et forslag som han mente var det beste.


Ole Valles forslag om en isbjørn på rød bunn kunne Riksantikvaren slutte seg til. Valle fikk så i oppdrag å finne den rette heraldiske form som kunne nyttes både i byvåpenet, byflagget og kommunens segl og stempel.


I brev av 16. desember 1938 fra Justisdepartementet undertegnet av justisminister Trygve Lie, underrettes kommunen at ved kongelig resolusjon var isbjørn på rød bunn godkjent som byvåpen for Hammerfest etter Riksantikvarens innstilling.


Det endelige vedtaket i bystyret skjedde 25. mars 1939.


På formannskapets anmodning utformet Ole Valle et eksemplar av byvåpenet i kryssfinér i størrelse 2,5 m høyt og 1,75 m bredt. På sinoberrød bunn i skjoldet kantet med bladgull, laget han en isbjørn belagt med bladaluminium, og over en krone i aluminium og sort. Trearbeidet ble utført av snekker Andreas Barstad.


Avdukingsseremonien

Ved en høytidelig tilstelning i rådhuset søndag 26. mars 1939 ble byvåpenet avduket av ordfører Thoralf  Albrigtsen. Markeringen startet med at skolestyrer Cornelius Moe leste sin egen prolog forfattet for anledningen.


I sin innledningstale sa ordfører Albrigtsen seg glad for at byen endelig hadde et byvåpen som alle kunne enes om, og som var symbol på byens identitet utad. Deretter avduket han byvåpenet under kraftig og langvarig bifall fra forsamlingen. I sine avslutningsord rettet ordføreren anerkjennende ord til Ole Valle og takket ham for vel utført arbeide.


Høytideligheten var åpen for publikum som i en fullsatt rådhussal ga høylydt uttrykk for gleden over at byen endelig hadde fått et vakkert og verdig byvåpen med rot i byens tradisjonelle ishavsnæring. Og ikke minst var man stolt over at det var en byens mann som hadde løst oppgaven til alles tilfredshet.


Den store modellen av byvåpenet ble montert på veggen i rådhussalen, og et liknende eksemplar i samme størrelse ble oversendt Riksarkivet.


Nytegning av byvåpenet

I 1960 kom det nye forskrifter om utforming av landets byvåpen etter endrede healdiske bestemmelser. Dermed måtte byvåpenet endres i tråd med disse bestemmelsene. Det var naturlig at det igjen ble Ole Valle som fikk oppdraget med å foreta denne korrigeringen, selv om han da var flyttet til Jessheim der han var blitt skolestyrer.

  
Ole Valle leverte et omfattende arbeide. I tillegg til å endre fotstillingen fra diagonalgang til passgang, endret han også våpenskjoldets form og i tillegg sløyfet han kronen over skjoldet. I tråd med dette foreslo han også endring av byens flagg, segl og stempel.

  
Disse endringene ble godkjent av bystyret 16. april 1963, hvoretter forslagene ble oversendt Riksantikvaren til uttalelse.

I sitt svar av 13. juni 1963 har Riksantikvaren følgende bemerkninger:


”(…) Etter fast kutyme ved tegning av gående heraldiske firfot-dyr skal det frembein som er lengst fra tilskueren være strakt fremover og det bakbein som er nærmest tilskueren være strakt bakover.

På tegningen fra Ole Valle er det omvendt, noe som gir inntrykk av at isbjørnen sees bakfra.

   Feilen må rettes, og det kan lett gjøres uten at tegningen taper noe av rytmen.

   Det må være like mange klør på hver av isbjørnens fire føtter. Som tegningen nå er, har dyret en klo for lite på høyre fremfot og en for lite på høyre bakfot. Det ser ut som to klør er klippet bort. Bjørnen må få sine tre klør på hver fot.

   At klørne vender rett ned kan godtas, da dette er dekorativt berettiget. Men de bør flyttes noe lengre frem så at forreste klo er i linje med tåspissen; det hele gir ellers inntrykk av bakutbøyde klør.

   For øvrig er bjørnen veltegnet og med god heraldisk profilering.”


Arbeidet stoppet opp – videreført i 1988

Men så skjedde det tragiske at Ole Valle gikk bort i 1963 før han var ferdig med oppdraget. Rådmann Olaf Berg-Hansen forsøkte ved flere anledninger å få andre, bl.a. saksbehandleren ved Riksarkivet til å sluttføre endringene av byvåpenet, men uten resultat. Dermed ble saken liggende i 25 år uten at det ble gjort noe for å etterkomme Riksantikvarens endringspålegg.


Da vi nærmet oss byens 200 års jubileum 17. juli 1989 ble saken tatt opp på nytt. Daværende jubileumskoordinator Bjørn Paulsen gjorde formannskapet oppmerksom på at arbeidet med byvåpenet etter Riksantikvarens pålegg ikke var foretatt. Han påtok seg å rentegne byvåpenet og etter en del justeringer vedtok formannskapet Paulsens forslag som ble oversendt Riksantikvaren.

  
Den vesentligste endring som Paulsen gjorde, var å endre benstillingen og foreta mindre endringer av tunge og klør, slik Riksantikvaren hadde gitt pålegg om. Paulsen foretok også en mindre justering av kroppens form, samt at han også ga skjoldet den form det opprinnelig hadde med rette sider med krone over. Paulsen rentegnet også byflagg, segl og stempel så  disse bli lik byvåpenet.

  
Utkastet ble oversendt Riksantikvaren som i brev av 28. oktober 1988 godkjente det endelige utkastet fra Paulsen som byvåpen for Hammerfest.


Protest fra Ole Valles arvinger

Med Riksantikvarens godkjenning av 28. oktober 1988 skulle en tro at saken var vel i havn, men så var ikke tilfelle. Man glemte rett å slett at Ole Valles arvinger etter åndsverksloven har opphavsretten til sluttarbeidet fra Ole Valle. Og det sluttarbeidet var hans byvåpen godkjent av Riksantikvaren i 1939, og ikke hans påbegynte korrigeringer i 1960. Arbeidet som Bjørn Paulsen utførte og som ble godkjent av Riksantikvaren i 1988 kunne derfor ikke Ole Valles arvinger godkjenne. De hevdet at ”… de ikke finner den visuelle endringen av byvåpenet tilfredsstillende løst og anser at denne utgjør en moralsk krenkelse av Valles opprinnelige tegning.”


Gjennom BONO (Bildekunst Opphavsrett i Norge) tok Ole Valles arvinger opp saken med Hammerfest kommune i mars 1996. Etter en lengere korrespondanse mellom BONO og kommunen ble resultatet et møte mellom Ole Valles arvinger, BONO og Hammerfest kommune den 13. november 2000. Etter rettighetskrav fra Valles arvinger gikk kommunen bort fra de endringer som var foretatt i 1988. Partene ble enige om at Hammerfest kommune skulle tilby fotograf og billedkunstner Arvid Sveen, Tromsø, å utføre endringene som partene ble enige om. Sveens sikre formspråk basert på gjeldende heraldiske bestemmelser har resultert i mangt et kommunevåpen som henger på veggen i en rekke rådhus i Nord-Norge og landet for øvrig, så han var godt kvalifisert til å ta på seg oppdraget.


I brev av 27. mai 2001 presenterte Arvid Sveen sitt forslag på nytt kommunevåpen basert på Ole Valles opprinnelige idé og med Riksantikvarens pålegg av 1963 innarbeidet. Han utførte også forslag på nytt flagg, segl og stempel.

  
Dette ble forelagt formannskapet i møte den 28. juni 2001, hvor det er redegjort for de visuelle endringer som er gjort. Det heter i saksfremlegget fra kultursjefen bl.a.:


”Konklusjon: Isbjørnen har fått en mer spenstig og rovdyraktig karakter. Byvåpenet med krone har fått en harmonisk og fin helhet.”


Endelig godkjenning av Sveens arbeid ble gjort i vedtaket i formannskapet 28. juni 2001, der det heter:


”Hammerfest formannskap godkjenner forslag til byvåpen, flagg og segl utarbeidet av Arvid Sveen.”


Noenlunde samtidig kom det i brev av 6. juni 2001 fra BONO følgende bekreftelse:


”Rettighetshaverne etter Ole Olsen v/BONO godkjenner den utforming som nå foreligger (jfr. fax fra kommunen 30.05.01) av det endrede byvåpenet for Hammerfest Kommune.”


I et senere brev av 2. november 2001 til kommunen presiserer BONO at Arvid Sveen har ervervet seg opphavsrett til verket i bearbeidet skikkelse, jfr. åndsverksloven § 1, andre ledd, nr. 13. Men samtidig understrekes det at det er oppstått såkalt delt avhengighetsverk, jfr. åndsverksloven § 4. Det innebærer at verken Arvid Sveen eller rettighetshaverne etter Ole Valle kan råde over det bearbeidede verket alene eller foreta endringer uten samtykke fra den annen part.

  
Ansvarlig saksbehandler for de siste endringer av byvåpenet har vært kultursjef Gerd Hagen.


Dermed var en lang og tidkrevende prosess i havn. Hammerfest kommune har nå et byvåpen som er formelt godkjent av alle parter. De heraldiske krav er etterkommet, og Arvid Sveen har ved sin formløsning gitt isbjørnen et uttrykk av styrke og seighet som samtidig har historiske røtter tilbake til byens storhetstid som ledende på ishavet i en farefull næring som ga arbeid og fortjeneste for byen og distriktet.

  
Hva passer vel bedre enn sluttelig å ta med de siste linjer i Cornelius Moes prolog ved innvielsen i 1939:

   ….

Din styrke og din seighet gir byen stimulans,

så arbeidslivet skal blomstre, og alt blir første rangs.

Vær hilset i vårt våpen! Vær hilset, ishavsbjørn!

Du er og blir herefter vår bys berømte sønn.

I vintervær og sneslaps, i sommerbris og sol,

Skal bjørnelabben være vårt seirende symbol.


Endringene medførte store kostnader

Et av kravene fra Ole Valles arvinger (rettighetshaverne) var at alle eksisterende objekter der byvåpenets isbjørn har vært benyttet, skal visuelt endres i tråd med det nye sluttproduktet. I korthet vil det si at bl.a. følgende skulle endres: Kommuneflagget, ordførerkjedet, segl, stempler, brevpapir og konvolutter i den kommunale administrasjon, alle skilter på kommunale bygg, byvåpen-emblemer nyttet på arbeidstøy, kommunale biler og maskiner. Videre kommunale gaveartikler av enhver art der byvåpenet er en del av dekoren, samt trykksaker og alle typer informasjonsmateriell fra kommunen.


Disse endringene har medført utgifter for kommunen, beregnet totalt til ca. kr. 140,000,-.


Eksternt må også Vegvesenet endre sine vegskilt der byvåpenet er nyttet. Forretninger, lag og foreninger som tidligere har fått tillatelse til å bruke byvåpenet må også visuelt endre sine logoer i tråd med de nye vedtak.

 

Restriksjoner ved bruk av kommunens våpen

Forskrift for bruk av kommunens våpen, flagg og segl ble første gang vedtatt i kommunestyret den 3. mars 1977 og senere revidert med vedtak i kommunestyret 12.04.2007. Disse forskriftene regulerer bruk av kommunens våpen der lag og foreninger tidligere har og fortsatt kan nytte isbjørnen i sine  logoer samt på suvenirer for salg. Søknader skal fremmes til Hammerfest kommune og ha vedlagt forslag til objekt hvor våpenet foreslås brukt. Kultursjefen er saksbehandler.

 

 

 

P r o l o g

VED INNVIELSE AV BYVÅPENET

I HAMMERFEST RÅDHUS

26. MARS 1939

 

Av skolebestyrer Corn. Moe

Man kan slå fast at helt fra hedenhold

har trangen med å skilte med et våbenskjold

vært mannens store hobby, hans stolthet og hans sang.

Det skulle gi hans dåd og dyst den rette seiersklang.

Han ville ha sitt merke hugd i tre, i stein,

eller malt på skjoldet som et adelstegn.

Det skulle vise individets egenart,

personligheten tegnet sterkt og klart.

For merket det var mannen, hans eget jeg, ham selv,

et uttrykk for hans dådstrang, en spore til hans held.

Det derfor gjaldt å holde våbenskjoldet blankt,

å øke kraften, glansen, glorien,

så ens person igjennom det fikk lyse langt,

og kanskje sette merker i historien.

En by er også en personlighet,

en bunt av viljer vokset gjennem tiden,

av krav og krefter arbeidsløft og viden,

av sterk og stedsbetonet kjærlighet.

Når alle viljer så er sveiset sammen,

kan byens særpreg støpes i et ord,

et tegn, et bilde som angir rammen,

som i et blink gir form for hva vi tror,

som syner fortids liv og fremtids voner,

gir samhold og gir styrke, forener og forsoner.

Kall dette for et våben, et merke, hva De vil!

Det er dog slikt et samlingstegn en by kan trenge til.

Og byen vår i dag – den står i bjørnens tegn.

En veldig ishavskonge som gliser ned fra veggen

Med ragg og klør og tanngard og labber tung som sleggen.

En gjest fra isens kalde egn.

Vel møtt da, bamsefar! Du får din plass i solen,

skjønt du er importert direkte ifra polen.

Vi kjenner livet ditt:

I ubrutt jaging efter føden,

i kamp mot hungersnøden

du har der oppe slitt.

Du sultet gjennom lange vintrer

og drog dig mellem is og stein

til kroppen din var bare slintrer,

en bylt av ragg og harde bein.

Men gav du opp? Nei, livet lokket.

Du slarket om, skjønt matt og veik,

og kanskje du i verste tråkket

fikk tenna i en kobbesteik.

Og gikk du til åtak på fangstmenn i isen

i sinne og krigsmot og desperasjon,

en drepende kule blev enden på visen.

Og – så hit til byen som – turistattraksjon.

Vel, kjære venn, du hadde energien,

en vare vi også har hatt her i byen.

Som du har vi hengt i og knoga og slitt

og skrangla oss gjennem det – bare så vidt.

Men nå kan byens vise fedre puste fritt og lett.

Du gir dem ti manns styrke og dertil tolv manns vett.

Se opp nå, gamle støver! Din æresstund er nær.

Som polarhavets røver du er vår by så kjær.

Din styrke og din seighet gir byen stimulans,

så arbeidslivet skal blomstre, og alt blir førsterangs.

Vær hilset i vårt våben! Vær hilset, ishavsbjørn!

Du er og blir herefter vår bys berømte sønn.

I vintervær og sneslaps, i sommerbris og sol,

Skal bjørnelabben være vårt seirende symbol.


Tip a friendTips en venn Printer friendlySkriv ut
Web levert av CustomPublish AS